Et livslangt projekt

Det kan kanskje virke som en absurd selvmotsigelse å lage en blogg om privatlivets fred, utfra forutsetningen at poenget med å skrive er å skrive for noen, men ikke uten at skribenten vet at mottakeren leser det.

Den eneste måten dette kan gjøres åpenlyst i praksis er at skribenten er Død.
Etterlatte skrifter.
Slik Hesses Steppeulven utforsker dette og han gjør det på den glimrende måten at han har bodd hos en gammel tante og "glemt igjen" notatene. og tante Hess formidler heller ikke dette offisielt.
En nevø gjør dette, med noen utdypende kommentarer.

Den som har fantasi kan forestille seg tanten egentlig leser dette i total ensomhet, og at nevøen kun er en avgreining av henne.
En sladrehank.
En del av et lite edderkoppnett.

Et opplagt spørsmål er hvordan dette kan lede fram til Elisabeth Nietzsches Wille Zur Macht.
Men vi vet allikevel at det gjør nettopp det.
Med den ganske interessante vinklingen at Hermann og Tante Hess kan og må medføre spørsmålet om Tante Hess og hennes datter Sylvia Plath, eller Ingeborg Bachman.

Altså: Er kvinnelig Maktønske og mulighet til dette begrenset av kvinners tendens til å snoke i andres privatliv?
Og er dette kun interessant i forhold til Mor-Datter scenarioet?